Banen fikk etter åpningen til Fagernes i 1906 stor betydning, ikke minst for utviklingen av turistnæringen, men også for annen viktig næringsvirksomhet i området. Transporten av tømmer, skifer, melk og husdyr var viktig fra starten. Valdresbanen åpnet på mange måter Valdres for omverdenen, og naturligvis også omvendt.
Mange av tettstedene langs banen (Hov, Dokka, Aurdal, Leira og Fagernes) grodde opp langs jernbanetraseen.
I Nord-Aurdal kommune fikk jernbanen lokale konsekvenser, da hovedstaden i dalføret etterhvert ble flyttet fra Aurdalsbyen til Fagernes.Bak den 109 km lange strekningen er det nedlagt et utrolig arbeid av rallarer, jernbaneslusker og anleggsarbeidere. Med hakke, spett og spade gikk de løs på fjell og steiner og brøt seg frem etter ingeniør Søren Sørensens tegninger. Banen, som delvis var privatfinansiert, kostet den gangen 4,5 mill. kr.
I dag tilsvarer dette en sum på nærmere tre milliarder kroner – verdier som det burde være grunn til å ta vare på.
Valdresbanen går gjennom unike natur- og kulturlandskap i det indre av østlandet. Banen går ikke som mange av de andre norske jernbanene nede i dalbunnen, men derimot over ås og fjell. Fra Eina til Fagernes ser en som passasjer alt fra brede bygder til dype daler og høye fjell. Men banen går ikke bare gjennom vakker natur og kulturlandskap. Valdresbanen er sammen med skysstasjonen Frydenlund i Aurdal og den gamle kongevegen (Kristiania – Bergen) gjennom Aurdal valgt som lokale kulturminner i Nord-Aurdal kommune.
Teknisk-industrielle kulturminner var ett av satsningsområdene for Kulturminneåret 1997, og i denne sammenhengen var valget av Valdresbanen en selvfølge.
Valdresbanen har et stort potensial som både som turist- og veterantogbane og godsbane, og vil med positive holdninger i og utenfor Valdres kunne bidra positivt til kulturbasert verdiskaping i dalføret også i fremtiden.
