Etter at Norge fikk sin første jernbane i 1854 mente mange at det ikke var særlig interessant å bygge mer jernbane i Norge på grunn av det vanskelige norske terrenget. Likevel ble det planlagt og gjennomført flere prosjekter slik at hvert dalføre fikk sin bane. I Land og Valdres håpet man på at Stortinget ville legge Bergensbanen gjennom deres trakter, men jernbaneforliket i 1894 førte til at man valgte Hallingdal.
Gjøvik-banen ble sikret, men dermed falt Land og Valdres utenom statsbanesatsingen.Heldigvis tok private initiativ. Det ble drøftet flere alternativer; fra Nes i Hallingdal til Leira og fra Hen stasjon på Drammens- og Randsfjordbanen gjennom Ådalen. Imidlertid ønsket folket i Valdres å holde kontakten med Land-bygdene, og man så derfor på en bane fra Odnes (hadde båtforbindelse med Røykenvik) over Tonsåsen som et godt alternativ, og som man gikk inn for. En regnet med at det ville komme et sidespor fra Gjøvikbanen enten fra Røykenvik eller Eina. 1.januar 1897 valgte fylkestinget en jernbanekomite, og det endte opp med at det skulle være en linje fra Eina til Fagernes. 11. mars 1899 behandlet Stortinget saken; en trase som Ingeniør Richter, kaptein Bolling og ingeniør Søren Sørensen hadde strukket opp. 20. mai samme år fikk kommunene konsesjon. De skulle bygge og drive banen. Ingen annen enn Søren Sørensen turde legge inn anbud, og Sørensen fikk det for 3,9 millioner kroner for den nesten 11 mil lange banen.
19. februar 1900 ble kontrakten undertegnet og Sørensen gikk i gang med å bygge første delen av banen; Landsbanen – fra Eina til Dokka.
23. november 1902: Landsbanen offisielt åpnet.
I oktober 1903 nådde man Tonsåsen, men de siste 30 km voldte adskillige problemer, og Sørensen fikk hard kritikk, som desverre endte med at han tok sitt eget liv. Arbeidet ble tatt opp igjen etter en lengre stillstand, og ble sluttført under Halfdan Pedersen. På det meste hadde det jobbet vel 800 mann på banen – (rallare/ slusker med en lønn på fire kroner dagen).
29. september 1906 ble banen offisielt åpnet fram til Fagernes av kong Haakon den 7.Valdresbanen ble en suksess – både økonomisk og ikke minst for distriktene. Stasjonsbyene Hov, Dokka og Fagernes blomstret opp og bygdene ble bundet sammen av banen. Billettprisen Kristiania – Fagernes var kr. 7,40.
Gjøvik-banen ble sikret, men dermed falt Land og Valdres utenom statsbanesatsingen.Heldigvis tok private initiativ. Det ble drøftet flere alternativer; fra Nes i Hallingdal til Leira og fra Hen stasjon på Drammens- og Randsfjordbanen gjennom Ådalen. Imidlertid ønsket folket i Valdres å holde kontakten med Land-bygdene, og man så derfor på en bane fra Odnes (hadde båtforbindelse med Røykenvik) over Tonsåsen som et godt alternativ, og som man gikk inn for. En regnet med at det ville komme et sidespor fra Gjøvikbanen enten fra Røykenvik eller Eina. 1.januar 1897 valgte fylkestinget en jernbanekomite, og det endte opp med at det skulle være en linje fra Eina til Fagernes. 11. mars 1899 behandlet Stortinget saken; en trase som Ingeniør Richter, kaptein Bolling og ingeniør Søren Sørensen hadde strukket opp. 20. mai samme år fikk kommunene konsesjon. De skulle bygge og drive banen. Ingen annen enn Søren Sørensen turde legge inn anbud, og Sørensen fikk det for 3,9 millioner kroner for den nesten 11 mil lange banen.
19. februar 1900 ble kontrakten undertegnet og Sørensen gikk i gang med å bygge første delen av banen; Landsbanen – fra Eina til Dokka.
23. november 1902: Landsbanen offisielt åpnet.
I oktober 1903 nådde man Tonsåsen, men de siste 30 km voldte adskillige problemer, og Sørensen fikk hard kritikk, som desverre endte med at han tok sitt eget liv. Arbeidet ble tatt opp igjen etter en lengre stillstand, og ble sluttført under Halfdan Pedersen. På det meste hadde det jobbet vel 800 mann på banen – (rallare/ slusker med en lønn på fire kroner dagen).
29. september 1906 ble banen offisielt åpnet fram til Fagernes av kong Haakon den 7.Valdresbanen ble en suksess – både økonomisk og ikke minst for distriktene. Stasjonsbyene Hov, Dokka og Fagernes blomstret opp og bygdene ble bundet sammen av banen. Billettprisen Kristiania – Fagernes var kr. 7,40.
1906-1937 var banen privat, men NSB overtok i 1937 med et mannskap på 80. De drev den fram til 1988.
Det gikk tømmertog på Landsbanen (Dokka-Eina) helt fram til våren 1999.
Selv om entusiaster like siden nedleggelsen hadde kjempet for å få drift av et eller annet slag, ble skinnegangen Fagernes- Leira ble revet opp i 1991. I 2003 ble også strekningen Leira – Bjørgo revet etter sterkt påtrykk fra Nord-Aurdal kommune.
For information in english: http://en.wikipedia.org/wiki/Valdresbanen
